Min første kommuniserende ånd...

Denne historien vil neppe la seg fortelle i sin fulle og hele sannhet, da det vil bli for gjenkjennelig, men jeg gjør et forsøk selv om jeg må gjøre om mye... Grunnen er at det var en svær mediasak...
Jeg hadde i lang tid slitt med 2 ting... Det ene var at hver gang jeg kom i jobb bilen, fikk jeg kilinger i håret, akkurat som når du har gnidd en ballong i håret, og når håret da reiser seg av den statiske elektrisiteten. Det andre var lukten av rå jord og mugg i kjelleren, der jeg hadde soverom. Begge deler funderte jeg mye på, men kunne ikke finne noen grunn.
En morgen jeg kom hjem, og skulle sove, fikk jeg et veldig klart bilde av en meget apatisk dame. Hun satt bare og stirret tomt framfor seg. "Ja, ja, tenkte jeg, hvem er så du?" Fikk selvfølgelig ikke noe svar, og tenkte at fanken hvor mye lettere ting ville ha vært, om hun kunne ha sagt: "Hei, jeg heter Gudrun, og vil at du...." Tenkte ikke mer på det, og la meg til å sove... Da jeg sto opp igjen, og satte meg med kaffe og avisa, bladde noen sider, og ser rett på DAMA jeg hadde sett! :-OOO Må si jeg skvatt litt. Men jeg fikk jo fortsatt ikke noe svar på hva hun ville meg...
Om kvelden når jeg begynte på jobb igjen, begynte jeg å tenke på dette igjen... Denne damen hadde mistet sønnen sin, og etterhvert gikk det sakte, men sikkert opp for meg at jeg hadde han med meg i bilen... !!
Det var en merkelig tid... Han var stort sett med meg overalt, og jeg har aldri følt noen så sterkt, uten å egentlig se noen... Spurte jeg om saker og ting, fikk jeg svar tvert... Så langt jeg har fått sjekket ut, har ALT stemt... Når jeg kom til andre mediumer, var standardspørsmålet: HVEM har du med deg? ;-) Hun ene svarte til og med før jeg hadde rukket å si noe: "Nei, Heidi, du er ikke gal! " ;-))
Hans formål i starten, var å få meg til å oppsøke hans mor... Men jeg nektet plent! Det turte jeg ikke! Tenk å komme på døra til ei som sørger og si: "Hei ! Jeg har med meg sønnen din jeg ! ;-) Han lovte å fikse alt, bare jeg dro dit... Jeg presset han nok ganske ofte, ved å si at du må nok overbevise meg mer... Han svarte villig vekk på alt jeg spurte om, og lot meg også få kjenne ting på kroppen... Feks. hver gang han kom, fikk jeg sinnsykt vondt på venstre side av hodet. Det var megaslitsomt! :-(  Hadde det vært i dag, ville jeg jo bare bedt han om å slutte å sende meg det...
Men det gikk ihvertfall så langt, og i sin iver etter å overbevise meg, sendte han meg faktisk en tekstmelding. Det var hans 5 sifra fødselsnummer, og fra et nummer som ikke var i bruk! Holdt på å gå rett i koma !!! Har fortsatt den dag i dag, ikke noe svar på hvor den kom i fra... Og i avisen hadde det aldri stått noe om når han var født. Iallfall endte det med at jeg skrev ned alt han ville si til moren, og er jeg tøff nok en dag, skal hun få det! En gang førte han meg rett til hjemmet sitt, og trenger jeg nevne at jeg gikk rett til graven hans, på en plass med mange hundre graver ?
Den dagen han ble gravlagt, var en fæl dag... Jeg kjente hans uro på kroppen helt til det var over... Da ble lukta i kjelleren borte, og kjente aldri det i håret i bilen igjen...
Han fikk en plass i hjertet mitt, og vi hadde en kjempemorsom tid, så jeg savnet han litt i starten... En dag håper jeg at jeg tør å fullføre hans siste vilje... <3