Eksklusivt til mine blogglesere...

En liten novelle til dere... ;-)



Hevnen fra den andre siden?

Av Heidi Halvorsen

Hun sukket oppgitt, og blåste ut røyken fra sigaretten. Hvor mange ganger hadde hun ikke hørt dette nå? Alltid tomme trusler, og ingenting annet! En ondskapsfull tanke snek seg inn... «Hva om han faktisk gjorde det, denne gangen?» Kanskje det hadde vært en fordel? Torunn Gundersen tok en slurk av kaffen, og stirret tomt ut i luften. Hun klarte ikke å la være, men tankene begynte å spinne på hvor mye lettere alt ville ha vært. Ikke minst økonomisk! En stor livsforsikring, enkepensjon, og gjeldsforsikringer. Huset ville være hennes, og hun slapp å dele møblene og de andre tingene med han.Hun hadde jo sagt at hun ville skilles, og det var da truslene hadde begynt. Men hun elsket han ikke! Det var det forresten lenge siden hun hadde gjort. De hadde vært gift i nesten ti år nå, og de siste to årene, hadde det bare vært et tomt skall. Ingen følelser igjen fra hennes side! Hun hadde prøvd å presse fram følelser, men for hver krangel, og for hvert slag, ble følelsene drept mer og mer. Men hver gang hun nevnte skilsmisse, truet han med å ta sitt eget liv.

Men nei, det var vel bare tomme trusler denne gangen også! Han hadde sagt dette så så mange ganger nå, at det gikk inn det ene øret, og ut igjen det andre. «Nei, Arne Gundersen, du er nok altfor feig!» sa hun ut i luften.

Akkurat da hørte hun skuddet som falt.

Hun skvatt til, og ble sittende å stirre framfor seg. Hjertet banket fortere, og hun trakk pusten, for å få det under kontroll. Tankene surret på alt og ingenting.

Torunn visste ikke hvor lenge hun hadde sittet sånn, men det føltes ikke som mer enn et par minutter. Apatisk gikk hun mot regningsskuffen, for å se om livsforsikringen var betalt. Til sin lettelse, så hun at det var den.

«Det var da enda noe», tenkte hun. Hun begynte å rydde i huset, og var innom medisinskapet og fisket med seg et par valium. Timene tikket avgårde, og hun visste at hun måtte gjøre det uunngåelige. Hun svelget tungt, da hun tok på seg ytterjakken. Så gikk hun ut av døren, og med sakte skritt mot låven. Snøen knirket under skosålene da hun gikk. Hun visste instinktivt hvor hun måtte gå.

På vedskjulsdøren var haspen av på utsiden, og hun kunne se den stå litt på gløtt. Hun lukket øynene et sekund, før hun lukket opp. Hun kunne ikke se noe med en gang, for øynene måtte venne seg til mørket. Hun skvatt til, da hun hørte ektemannen stønne.

–Torunn? peste han. Hun kunne høre at han strevde med å puste. Hun svarte ikke, men tok et skritt lenger inn.

– Torunn, hjelp meg! Ring sykebil! stønnet han av smerte.

Torunn møtte blikket hans et lite sekund. Og så mannen sin ligge i en blodpøl. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes, og hun visste at det måtte synes i øynene hennes også. Hun sa ikke et ord, før hun vendte han ryggen og gikk ut.

På utsiden skalv hun på hånden, da hun hektet haspen på plass.

Hun følte at hun gikk utenpå seg selv, og tankene kvernet. Hva skulle hun gjøre?



Torunn lot han ligge der til kvelden. Selv hadde hun pyntet seg og reist for å treffe en venninne. Hele kvelden hadde hun vært hos henne. Hun prøvde å oppføre seg så normalt som mulig. Klokka var nesten elleve da hun kom hjem.

Igjen banket hjertet ekstra hardt i kroppen, når hun tok av haspen, og gikk inn i skjulet. Hun kunne ikke høre noe, og håpet steg. Hun lyste med lommelykten hun hadde I hånden. Han lå stille, og i en forvridd stilling. Hun skjønte fort at han måtte være død. For sikkerhets skyld kjente hun etter puls, men kunne ikke finne noen. Han var hvit og iskald, så denne gangen var hun sikker!



Han var borte! Hun kunne kjenne en boblende glede stige fra magen og oppover, til det bredde seg et smil i ansiktet hennes. Å for en lettelse!

Hun satte i å hyle, og håpet naboene skulle høre det. Så gikk hun inn i huset for å ringe politi og ambulanse. Hun klarte å høres sånn passelig hysterisk ut, mens hun snakket med nødtelefonen.

Innen de var på plass, hadde hun klart å få kløpet seg rød rundt øynene, og fikk sprengt fram noen tårer. Hun forklarte seg for politiet, og sa at hun ikke hadde vært hjemme, og oppga venninnen som alibi. Hun forklarte at hun hadde funnet ham tilfeldig, da hun skulle hente ved.



Obduksjonen kom en uke senere. Den konkluderte med selvmord, som i utgangspunktet ikke hadde vært dødelig. Han hadde truffet nedre del av lungen, og den hadde fylt seg med blod, som hadde ført til kvelning. Hadde han blitt funnet i tide, kunne han ha vært reddet.

«Så trist», tenkte hun.



Huset hadde vært veldig kaldt og ekkelt siden Arne tok sitt liv. Det var nesten umulig å få det skikkelig varmt. Torunn hadde mareritt nesten hver natt, og hver gang var det Arne som hadde kommet tilbake for å kvele henne.

Hun våknet våt av svette, mens hun gispet etter pusten. Og kunne enda føle grepet etter hendene hans rundt halsen. I det siste hadde det tatt seg opp så mye, at hun hadde blitt skikkelig skremt. Avisen som hadde ligget sammenbrettet på stuebordet, fant hun som om den var veivet ned på golvet. En isende kulde hadde hun i kroppen nesten hele tiden. Det var som om hun aldri ble varm. Hun ville ikke tro det, men hva kunne det ellers være? Var Arne tilbake for å hevne seg på henne?



Etter at forsikringspengene ble utbetalt hadde det blitt enda verre. Nå syntes hun at hun kunne både høre ham og skimte skyggen av ham. Om kveldene føltes det som om han satt i den faste stolen sin på stuen. Av og til førsøkte hun å kjenne etter med hånda om han satt der.

Hun begynte å lure på om det hadde tørna helt for henne. Var hun i ferd med å klikke helt?

En dag gikk glassbollen på stuebordet i golvet. Den gikk i tusen knas like bak henne. Bollen hadde da vitterlig stått et stykke inn på bordet? Hun lurte på om hun var blitt helt paranoid, men hun orket snart ikke å være i dette huset mer. Og iallfall ikke alene!



Samvittigheten gnaget henne dag og natt. Ikke bare fordi hun lot Arne dø, men også ovenfor Arnes`sønn, Espen. Han hadde bedt så tynt om å få noen minner etter sin far. Men hun hadde ikke villet gi ham noe. Hun visste at Arne hadde villet gi han gulluret sitt, men hun hadde ikke gitt det videre til Espen. Hun kjente et lite stikk i samvittigheten. Hva skulle hun med et herre armbåndsur da?



Den natten fikk hun ikke sove i fred.

Hun drømte at Arnes` skygge hadde stått over henne hele tiden. Redselen hadde satt seg i magen, og hun våknet klissbløt av svette. Hun dro dyna over hodet, men akkurat da hadde hun hørt at noe ble veivet i golvet, og skyndte seg å skru på lyset. Skrekken hun følte, gjorde at hun nesten ikke fikk puste. Hun tittet forsiktig ut av senga, og satte beinene på golvet. Hun så posen som lå på golvet ved kommoden.

Hun tok opp posen som inneholdt Arnes` personlige eiendeler, som hun hadde fått i retur fra sykehuset.

Klokka hans, halskjedet i gull, og de to gullringene hans. Som i transe gikk hun ut på kjøkkenet og puttet alt i en polstret konvolutt. Deretter skrev hun Espens` navn og adresse utenpå. Hun skalv på hendene, men lot seg ikke merke med det.

Så satte hun seg ved datamaskinen og førte over nøyaktig halvparten av forsikrings-pengene til Espens` konto.

– Nå da? Skrek hun. – Er du fornøyd?

Hun syntes nesten hun kunne høre en ondskapsfull latter, som ble mer og mer borte.

Den dårlige samvittigheten som hadde gnaget henne så lenge nå, var nesten borte. Og i morgen den dag, skulle hun melde seg selv til politiet. Hun følte seg merkelig rolig, og sovnet nesten med en gang. Resten av natten, fikk hun endelig sove i fred.

Hun ville for alltid lure på om det var den dårlige samvittigheten som gjorde at fantasien spilte henne et puss, eller om det virkelig var Arne som kom tilbake...